Sommerferie

har jeg endelig begynt å få tid til å kjenne etter at jeg har. Nå kan jeg faktisk bruke hele dager på å lese, skrive og tenke, bare avbrutt av matlaging, besøk, utflukter osv. (Mammaer får nok aldri helt ferie.) Det er ihvertfall litt deilig med pause fra dag-jobben, selv om skole-elevene som regel er både søte og morsomme.
I hodet mitt begynner det å utkrystallisere seg et manus til ei bok om hvordan vi underviser og lærer her hjemme, med tips og råd og ideer til folk som kunne tenke seg å prøve det samme.

Jeg hadde nesten glemt...

...at jeg hadde denne bloggen. Det har vært så travelt de siste månedene med både familie og jobb, men nå er jeg her igjen. Flere folk jeg har snakket med synes det er lurt at jeg legger ut ideene mine et sted der alle kan se dem og komme med spørsmål og kommentarer, så da fortsetter jeg å gjøre det.

Åpent brev til Helga Hjetland, del 1

Tirsdag 22/1 var det mulig å prate med Helga Hjetland på nettet. Jeg hadde lagt inn mitt spørsmål i god tid og ventet spent på svar.

"Bør Norge få skoler a la Mentiqa/Athene/Talenta, der høyt begavede barn får muligheten for undervisning tilpasset sine spesielle behov og forutsetninger?"

spurte jeg. Og fru Hjetland svarte:

"Hei Marianne. Jeg synes ikke det. Også høyt begavede elever bør få opplæring sammen med andre, og få mulighet til å utvikle gode sosiale relasjoner med ulike mennesker."

Vi stopper der foreløpig. Nå vil jeg ta for meg synspunktene og argumentene hennes nøye og grundig for å vise hvor feil hun tar, og hvordan og hvorfor:

Helga (Vi er på fornavn, virker det som, selv om jeg ikke helt har greid å venne meg til denne skikken med å late som om man er nære venner med folk man ikke kjenner),

Hvis du gikk i klasse med folk som var mye dummere og slemmere enn deg (og vi snakker her om de som er sånn med vilje, dvs. bevisst nekter å lære noe og å oppføre seg ordentlig), ville ikke du følt deg aldri så lite moralsk og intellektuelt overlegen? Var de andre derimot både smarte og snille, ville du ikke da prøve å være sånn som dem, både fordi du likte og ville bidra til det hyggelige miljøet, og fordi du ikke hadde lyst til å stikke deg ut som den eneste dusten/drittsekken? Jeg har ikke helt fått taket på hvordan du og dine likesinnede resonnerer på dette punktet. Hvordan skal man lære å respektere andre, hvis disse har frie tøyler til å behandle deg som "so much crap" eller ignorere deg fullstendig? Min mor kom alltid med de gode, gamle ordtakene "Den klokeste gir seg" og "Hvis du slår neven i dritten, spruter det bare mest på deg sjøl" hvis jeg ville kverulere eller hevne meg på de som behandlet meg urettferdig. Hvilke "gode sosiale relasjoner" mener du blir til under slike forhold? Det eneste jeg lærte, i løpet av hele min skoletid, var å bli kynisk og sarkastisk.

Jeg har forøvrig aldri hatt problemer med å omgås de enkle og enfoldige, så sant de viser grunnleggende medmenneskelige egenskaper som tillit, vennlighet og høflighet. Vennskap kan oppstå på tvers av alle slags grenser. Når det gjelder de ondskapsfulle, illeluktende og hjernedøde små sexmonstrene i klassen min på barne- og u-skolen, har jeg mine tvil om hvorvidt de var mennesker i det hele tatt. Troll, kanskje, eller aliens...

(Nå kommer resten av familien hjem, så jeg må avslutte for denne gangen. Neste gang skal vi se nærmere på hva fru Hjetland mener om nivå-blandet undervisning og fellesskolens muligheter for å gi begavede elever ekstra faglige utfordringer.)

Mer om innhold og form

Undervisning formidler ikke nødvendigvis kunnskap bare fordi den foregår i en setting man tradisjonelt forbinder med læring. En av hobbyene mine er å presentere mine egne barn for hårreisende eksempler på pseudovitenskap og historieforfalskning, bare for å sjekke om de følger med og holder seg oppdaterte. - Men du får det til å høres så ordentlig ut, mamma! hender det de klager når jeg har greid å lure dem ekstra trillrundt.

Som (noen av) mine forbilder, diverse filmhelter og eventyrskikkelser, bruker jeg selvfølgelig de overnaturlige evnene mine utelukkende i det godes tjeneste. (Sender dere meg en femtilapp, skal jeg maile dere den sanne historien om hvordan jeg hindret en innvandrerguttegjeng i å sette fyr på lokaltoget ved å fortelle dem om tilsetningsstoffene i det flammehindrende skummet i sprinkleranlegget til NSB, og hva det kunne gjøre med DNA-et og kjønnshormonene deres... Da jeg fortalte om dette til kollegene mine, knakk de sammen i krampelatter og holdt på å tisse på seg.)

Undervisning kan anta et uendelig mangfold av former - akkurat som alle enkelt-elementene av den synlige og usynlige virkeligheten. Men innholdet må alltid korrespondere med det som eksisterer, selv om man befinner seg i et fantasiunivers. "Du kan dikte opp akkurat hva du vil," skriver Stephen King, "bare du forteller sannheten om det."

Innhold og form

Så, hva er egentlig intelligent undervisning? Noe som er spesialtilpasset de mest intelligente, eller noe som får alle interesserte til å bli mer intelligente? Gjett selv...

Undervisning som innpakning for en politisk/ideologisk agenda, som vi har hatt i det offenlige skolesystemet i et par hundre års tid (se www.johntaylorgatto.com - "The Underground History Of American Education"), vil alltid rakne i sømmene etter en stund, fordi den ikke er omfattende eller solid nok til å (inne)holde hele sannheten om virkeligheten. Undervisning skal være kunnskapsformidling, ikke reklame eller propaganda. Jeg har mange skrekkeksempler på sistnevnte på lager. For eksempel litteraturhistorieprofessorinnen jeg hadde på nordisk grunnfag som så fallossymboler overalt, i alle slags tekster:
- Jeg skjønner at du har et problem, måtte jeg skyte inn, - men synes du det er riktig å ta det opp på denne måten, med studenter, i arbeidstiden?

To be continued...

Dette skal bli ei bok...

...når jeg har skrevet alt som skal stå i den. Jeg tar med glede imot alle seriøse kommentarer og innspill. (De usaklige/useriøse bør tenke seg om et par ganger før de poster her; de kan risikere å bli utsatt for tunge doser av nordnorsk humor...)